For bare noen måneder siden hadde jeg et «perfekt» liv.
Lederstilling i et kult selskap med flinke kolleager og kontorer på Aker brygge, over hundre kvadrat leilighet med stukkatur og rosett midt i Oslo sentrum, en jobb med masse sponsede produkter og fester. En vakker kjæreste jeg gikk tur i skogen med hver søndag. Vi skulle kjøpe et lite drømmehus på Rodeløkka.
Alt var på stell. Jeg var hun som «hadde fått det til» på mange måter. Men så fikk jeg nok. Jeg sa opp jobben min. Jeg trodde det var et stort steg mot noe nytt – men så dumpet du meg uten grunn eller forvarsel på en fredag. Jeg dro på lørdag og kom aldri tilbake. Nytt fikk en ny mening idet jeg følte at røttene mine ble revet opp av jorden.
Alt var på minutter avlyst: turen til Colombia vi hadde bestilt og betalt for, huskjøp hvor vi hadde privatvisning påfølgende mandag, lange søndagsfrokoster, sikker fremtid. Det tryggeste jeg visste om satt foran meg og fortalte meg det skumleste jeg noensinne skulle høre. Den eneste tryggheten jeg nå satt igjen med var min egen eksistens.
Det sto mellom å dø eller fødes på nytt.
